Påtalemyndigheten

Påtalemyndigheten avgjør blant annet om det skal tas ut tiltale i straffesaker og aktorerer saker for domstolen.

I de aller fleste tilfeller avgjør påtalemyndigheten i politiet om det skal utferdiges forelegg eller reises tiltale, men for de alvorligste forbrytelsene er tiltalekompetansen lagt til statsadvokaten eller riksadvokaten. De nærmere reglene om dette finnes i straffeprosessloven kapittel 7.

Selv om påtalemyndigheten opptrer som part i straffesaken, har den en objektiv rolle. For at påtalemyndigheten skal ta ut tiltale, må den føle seg overbevist om gjerningspersonens straffskyld, og mene at man kan føre tilstrekkelige bevis for straffeskylden i retten. Dersom vurderingen av bevisene munner ut i at vilkårene for straff ikke er oppfylt, er det påtalemyndighetens plikt å stanse forfølgningen. Forsvarere har ikke noen lignende objektivitetsplikt. Om lag 95 prosent av alle straffesaker som behandles i rettsapparatet, ender med domfellelse.

Påtalemyndigheten i Norge har tre nivåer: politiet, statsadvokatene og riksadvokaten. De to sistnevnte nivåene utgjør Den høyere påtalemyndighet. Det overordnede ansvaret for all straffesaksbehandling – i politiet så vel som i Den høyere påtalemyndighet – ligger til riksadvokaten.

Ansvarsforholdene i politiet er dermed todelt: Mens ansvaret for straffesaksbehandlingen ligger til riksadvokaten, har Politidirektoratet og Justisdepartementet ansvaret for administrative, økonomiske og polisiære spørsmål (som for eksempel forebyggende virksomhet og ordenstjeneste). Dette tosporede systemet underbygger påtalemyndighetens uavhengighet, og motvirker politisk påvirkning i enkeltsaker. Rett nok ender begge sporene hos Kongen i statsråd, men det er lang tradisjon for at regjeringen ikke benytter den formelle posisjonen som øverste påtalemyndighet til å instruere riksadvokaten om behandlingen av den enkelte straffesak. En form for et tosporet system, hvor påtalemyndighetens uavhengighet både under etterforskingen og påtaleavgjørelsen er det sentrale, finner man i de fleste land i vår kulturkrets. I fremvoksende demokratier vil det være et mål for påtalemyndigheten å oppnå en uavhengighet som kan likestilles med dommere.

I Norge er første nivå i påtalemyndigheten integrert i politidistriktene som ledes av politimestrene. Fordelen med en påtalemyndighet i politiet er særlig at det legger til rette for et nært og godt samspill mellom påtalejurister og polititjenestemenn under etterforskningen; en såkalt integrert og fremskutt påtalefunksjon. Påtalejuristen (ofte en politiadvokat) har gode forutsetninger for å klarlegge hvilke faktiske omstendigheter etterforskningen bør rette seg mot, mens politiets etterforskere på sin side er best rustet til å frembringe den etterspurte informasjon, gjennom undersøkelser og avhør mv. Noen metoder for innhenting av informasjon krever dessuten påtalemyndighetens beslutning eller at domstolene samtykker, slik at påtalejuristen også av den grunn må trekkes aktivt inn i etterforskingen. 

Man finner en integrert påtalemyndighet i politiet også i Danmark, mens de fleste andre vestlige land, som for eksempel Sverige, har et skarpere administrativt skille mellom politi og påtalemyndighet. Men også i disse landene har påtalemyndigheten som regel en sentral rolle i etterforskingen.

Spesialenheten for politisaker har ansvaret for å etterforske, påtaleavgjøre og iretteføre saker mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten for å ha begått straffbare handlinger i tjenesten. Spesialenheten er etablert som et eget organ utenfor påtalemyndigheten, men har altså likevel påtalekompetanse på sitt område, jf. straffeprosessloven § 67 sjette til niende ledd og påtaleinstruksen kapittel 34. Riksadvokaten kan gi instrukser om – og er klageorgan i relasjon til – enhetens straffesaksbehandling.

Generaladvokaten utfører oppgaver tillagt påtalemyndigheten i militære straffesaker. I tillegg er Generaladvokaten Forsvarssjefens juridiske rådgiver, og er sammen med krigsadvokatene rådgiver for hele Forsvaret i straffe- og disiplinærsaker. Samtidig utgjør Generaladvokatembetet sammen med Krigsadvokaten for sør-Norge og Krigsadvokaten for nord-Norge Den militære påtalemyndighet. Riksadvokaten og statsadvokatene er overordnet påtalemyndighet også i saker som gjelder overtredelse av den militære straffelov. Regjeringsadvokaten er statens advokatkontor i sivile saker. Embetet er prosessfullmektig for departementer i rettssaker, og bistår regjeringen og departementene i rettslige spørsmål. Generaladvokaten med underliggende embeter og Regjeringsadvokaten er ikke en del av den sivile påtalemyndigheten.

Politiadvokatene utgjør den tallmessige hoveddelen av påtalemyndigheten i politiet og leder polititjenestemennenes etterforsking. Som ansvarlig for etterforskingen har politiadvokatene det siste ord om hvilke beviser som må søkes innhentet, og hvilke som ikke har betydning.

Politiadvokatene er direkte underlagt statsadvokatene i enkeltsaker. I rollen som påtalemyndighet er de overordnet politiutdannede tjenestemenn.

Riksadvokaten har både fagansvaret og det administrative ansvar for Den høyere påtalemyndighet. Økokrim er både et statsadvokatembete med nasjonal myndighet og en sentral politienhet. Riksadvokaten har fagansvaret for straffesaksbehandlingen ved Økokrim, men administrativt er enheten underlagt Politidirektoratet.

I kraft av sin stilling har politiadvokater, samt politifullmektiger, alminnelig politimyndighet. Dette følger av politiloven § 20.

Vanligvis har den som ansettes som politiadvokat minimum ett års tjeneste som politifullmektig. I enkelte politidistrikt kreves det to års tjeneste før man kan ansettes som politiadvokat. To års tjenestetid som politijurist tilfredsstiller kravet til advokatbevilling, og politiadvokatene får omfattende prosedyreerfaring og prosederer til dels vanskelige og tidkrevende saker.