Politiets bruk av skytevåpen. Henleggelse fordi intet straffbart forhold anses bevist

SPESIALENHETEN FOR POLITISAKER – KLAGE OVER SPESIAL ENHETENS HENLEGGELSE

Sendes med vedlegg Spesialenheten for politisaker.

Onsdag 18. mai 2005 cirka kl. 15.45 ble A skutt av en polititjenestemann i X, og døde avskadene. Med bistand fra Kripos iverksatte Spesialenheten for politisaker etterforsking samme dag. To politibetjenter har hatt status som mistenkte, og saken har vært etterforsket særlig med henblikk på mulige overtredelser av straffeloven §§ 239 og 325 første ledd. Politibetjent P1 avfyrte to skudd med sitt tjenestevåpen. Det ene traff A på venstre side av brystet. Han døde av skuddskade i bryst og buk. Det andre skuddet gikk inn i en vinduslist, uten å treffe A.

Lederen for Spesialenheten henla 14. juli 2005 saken mot de to polititjenestemennene ”fordi intet straffbart forhold anses bevist”. Avdødes etterlatte innga ved advokat B, 3. august 2005 en fristavbrytende klage. Utfyllende klage ble innlevert 6. oktober s.å. I klagen anføres at politiets handling må vurderes opp mot straffeloven § 229, jf. § 232, § 239 og § 325 nr. 1. Det er særlig bemerket at;

• politiet i X på den aktuelle tiden var uansvarlig underbemannet
• polititjenestemannen trakk våpenet for tidlig – og på den måten ”skapte” situasjonen uten at det forelå fare for angrep mot mennesker på dette tidspunktet – uten å ha brukt lempeligere midler først (forhandling, frysing av situasjonen).
• å skyte på 5-10 meters hold mot mageregionen – uten varselskudd – innebærer grov uforstand i tjenesten.

I oversendelsen av sakens dokumenter til riksadvokaten 10. oktober 2005 opprettholdt Spesialenheten sitt vedtak av 14. juli s.å. Etter en gjennomgang av saken – iakttatt vanlige strafferettslige prinsipper for bedømmelse – må følgende faktum, etter riksadvokatens oppfatning, legges til grunn (av hensyn til sakens alvor gjøres gjengivelsen detaljert):

Onsdag 18. mai 2005 kl. 15.31 mottok politiet i Y melding om at en person – C – hadde blitt truet med en stor kniv av en annen person i X sentrum. C kjente personen – A – fra før. A hadde vært kamerat med C´ fostersønn.  C hadde møtt A tidligere på dagen, ved ca. 12.15-tiden. C spurte da om hvordan det gikk med ham, uten å få noe ordentlig svar tilbake. A snudde seg plutselig og tok opp en tollekniv fra bukselinningen. C så at A også hadde med seg en kjøttøks. A rettet kniven mot C og sa: ”Hold deg vekk. Jeg dreper deg.” C spurte da A om hva slags oppførsel dette var. A svarte: ”Jeg skal drepe deg”. Han ropte utsagnet tre, fire ganger. C så på blikket til A at han var ruset. C ble redd og rygget tilbake. Han prøvde å ringe politiet, men fikk ikke kontakt og gikk hjem. Senere på dagen, ved ca 15.15-tiden, kjørte C blomster i X sentrum. Han så A igjen og ville ha klarhet i hans tidligere opptreden. C gikk ut av bilen og fram til A og uttalte: ”Hei, hva er det som skjer? Jeg har aldri gjort deg noe vondt, og så flyr du på meg med kniv?”, eller lignende. A snudde seg mot C og dro opp en kjøttøks fra bukselinningen med høyre hånd, og en tollekniv med venstre hånd. Han gikk mot C med begge hendene i været og våpnene rettet mot C. A hylte fem, seks ganger at han skulle drepe C, eller så skulle han få andre til å drepe ham. C løp til bilen og kjørte av gårde. A løp etter bilen og forsøkte å åpne sidedøren på førersiden. Da han ikke klarte det, forsøkte han å åpne bakdøren. C var redd og ville bare komme seg vekk. Han varslet deretter, som nevnt foran, politiet.

Tilgjengelig patrulje ved X politistasjon rykket ut med to politibetjenter – P2 og P1. De fikk kontakt med C og ble gitt en beskrivelse av A og hvor han bodde. Patruljen oppsøkte adressen sammen med C. Idet politibetjent P1 og C gikk ut av sine respektive biler kom A ut av leiligheten. Politibetjent P2 ble sittende i politibilen. Da P1 prøvde å få kontakt med A sa han at han ikke hadde gjort noe galt, og gjorde en bevegelse med armen samtidig som han tok opp noe fra fremsiden av magen. Politibetjent P1 oppfattet dette som truende og tok frem pepperspray. A hevet deretter en kjøttøks mot P1 og tok 4-5 skritt mot ham. Politibetjent P1 sprayet mot øynene til A og snudde for å løpe unna, men snublet og falt framover. Politibetjent P1 følte åpenbart frykt for å bli hugget i ryggen. A stoppet opp, snudde og gikk mot Z-gata i X sentrum. Politibetjent P1 meldte fra over sambandet om hendelsen. Han var særlig bekymret for sivile personer i området. Politibetjent P1 fulgte etter A på ca. 15-20 meters avstand mot sentrum. Politibetjent P2 kjørte politibilen mot sentrum uten å ha direkte kontakt med P1 og A. Over sambandet ropte politibetjent P1: ”P2, han er livsfarlig.” A løp mot Z-gata med P1 etter seg, men stoppet plutselig og hevet øksa. Han truet med den og P1 stoppet 5-6 meter unna. Politibetjent P1 brukte på ny pepperspray, også nå uten særlig effekt. Avstanden mellom A og P1 var fortsatt ca. 5-6 meter og strålen nådde bare 3 meter for deretter å løse seg opp. A hadde kjøttøksa hevet i kastbevegelse, og dekket seg med den andre armen. Politibetjent P1 vurderte å bruke batongen, men gjorde det ikke. A beveget seg deretter nedover i Z-gata.

Patruljen ba om bevæpningstillatelse, og operasjonsleder M oppfattet situasjonen som så akutt at det ikke var tid til å kontakte politimester. Operasjonsleder M ga tillatelse til bevæpning kl. 15.42. Begrunnelsen for bevæpningstillatelsen var; gjerningsmannen hadde en stor kniv, det var forsøkt lempeligere midler i form av pepperspray, tjenestemennene var tett i situasjonen og det var ikke rom for tidsspille. Kst. politimester N ble varslet så raskt det lot seg gjøre (dog etter skyteepisoden). Politimestren opprettholdt bevæpningsordren som ble gitt av operasjonslederen. Det legges til grunn at det ble gitt gyldig ordre om bevæpning med enhånds skytevåpen.

Polititjenestemennene tok frem sine tjenestevåpen – Smith & Wesson cal.38 – som var oppbevart i tjenestebilen. Etter bevæpningen skilte polititjenestemennene lag. Politibetjent P2 satte seg i bilen og kjørte rundt kvartalet for å avskjære A. P2 var, som nevnt, ikke til stede og så ikke hva som utspant seg i Z-gata, men har forklart at han var meget ubekvem med situasjonen, og oppfattet A som meget farlig. A ble senere beskrevet av vitner som ”rimelig rabiat” og at han så ”syk og gal ut”. Et vitne tenkte at ”denne mannen må være i stand til å gjøre det meste”. Flere vitner beskrev også hvordan A skrek og løp nedover Z-gata veivende med en kjøttøks i hånden. Han beskrives som ustabil og skremmende. Det er også beskrevet hvordan A løftet og kastet, eventuelt veltet, en stor blomsterkrukke. Riksadvokaten legger til grunn at situasjonen var dramatisk. Politibetjent P1 fulgte etter A samtidig som han ladet våpenet slik at A skulle se det. Politibetjent P1 ropte ”bevæpnet politi”, ”stans, legg deg ned” eller lignende. A etterkom ikke påleggene. Avstanden mellom A og P1 var da trolig ca. 5-10 meter. A gjorde utfall med hevet øks mot P1, og beveget seg raskt mot ham. Riksadvokaten legger til grunn at avstanden kan ha vært nede i 4-5 meter da A gjorde en kastebevegelse med øksa. Politibetjent P1 rettet da sitt tjenestevåpen mot As mageregion og avfyrte to skudd rett etter hverandre. Det første skuddet traff venstre side av brystet på A og skadet vitale kroppsdeler og var øyeblikkelig dødelig. Han ble erklært død kl. 15.59. Det andre skuddet traff en vinduslist.

Sentrale momenter ved den strafferettslige vurderingen Politiet skal i sin tjenesteutøvelse ikke bruke sterkere midler enn nødvendig, jf politiloven § 6 annet ledd og politiinstruksen § 3-1 annet ledd. For å sikre at dette nødvendighetsprinsippet følges, er politiet i de samme bestemmelsene pålagt å forsøke med mildere tiltak før det anvendes sterkere midler.  Politiets våpenbruk er regulert i våpeninstruksen, hvor særlig §§ 16, 19 og 20 er av interesse. Før en tjenestemann gjør bruk av våpen skal han – så vidt mulig – ”ved tydelig tilrop oppfordre vedkommende til å etterkomme hans pålegg og samtidig gi varsel om at våpen vil bli brukt for å gjennomføre pålegget”, jf. instruksens § 20 første ledd annet og tredje punktum. Tjenestemannen skal også tilkjennegi at han handler i egenskap av politimann. Dette ble gjort i denne saken idet politibetjent P1 ropte: ”bevæpnet politi”, ”stans, det er politi”, ”legg deg ned” eller noe lignende. Hvis ikke vedkommende etterkommer pålegget skal det skytes varselskudd, jf § 20 annet ledd, forutsatt at forholdene tilsier det. Poenget med varselskudd er at mistenkte skal realitetsorienteres og trues til å gi opp.  I noen tilfeller er dog situasjonen så akutt at avfyring av varselskudd ikke er mulig eller tilrådelig.

I følge Thomas Lorvik ved Politihøgskolen kan en person med kniv meget raskt bli en livsfarlig trussel dersom han gjør utfall og hugger mot en person. En person som er mindre enn 10 meter unna, kan bevege seg helt inntil en motstander i løpet av meget kort tid og påføre ham skade. I følge rapport fra Marinejegerkommandoen er ethvert angrep med kniv innenfor en radius av 6-8 meter å betrakte som et dødelig angrep. Kommandoen viser også til at det svenske politiets livvaktsavsnitt betrakter ethvert angrep med kniv innenfor 10 meter som et dødelig angrep. Konklusjonen i rapporten er: ”Angrep med kniv er et av de angrep som det er vanskeligst å forsvare seg mot. Dette da et slikt angrep medfører stor fare og ofte skaper et høyt stressnivå hos den som blir angrepet.”

Det legges – som nevnt – til grunn at det var en avstand på 4-5 meter mellom politibetjenten og A, som var bevæpnet med øks og kniv. Det var akutt risiko for direkte kontakt mellom dem. Sett hen til det foregående hendelsesforløp og situasjonen som oppsto da A beveget seg mot politibetjent P1 med hevet øks, kan politibetjenten vanskelig kritiseres for at han unnlot å skyte varselskudd. Våpeninstruksen § 19 regulerer når skytevåpen kan benyttes. Fra bestemmelsen hitsettes:

Skytevåpen må bare brukes som siste utveg etter at andre lempeligere midler forgjeves har vært forsøkt, eller i situasjoner hvor alternative midler åpenbart ikke vil føre fram. Dertil må skytevåpen bare brukes a) når politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse, og bruk av våpen fremstår som nødvendig for å hindre tap av menneskeliv eller alvorlig personskade, eller b) når det anses påkrevd med umiddelbar pågripelse av person som …… av andre grunner anses som særlig farlig for ….. menneskers liv eller helse,  Våpeninstruksen § 19 annet ledd bokstav a er kommentert i en artikkel av Tor-Geir Myhrer – ”Politiets bruk av skytevåpen – rettslige problemstillinger” – inntatt i boken Politiets bruk av skytevåpen i Norden (2005). Fra artikkelen gjengis (side 79): ”Kravet til situasjon er at ”politimannen selv eller andre trues med våpen eller annen alvorlig voldsanvendelse” (nødvergesituasjonene) … . Personer som selv truer med skytevåpen vil alltid tilfredsstille dette, men det er klart at også trusler med ”farlige slag-, hugg- og stikkvåpen, f.eks. øks, balltre, kniv og stilett” kan gi politiet rett til å bruke skytevåpen. …  Det er et vilkår om at voldsanvendelsen skal være nær forestående. Dette er selvsagt oppfylt hvis voldsanvendelsen allerede er iverksatt eller dersom gjerningspersonen kommer mot tjenestemannen eller tredje mann med øksen hevet til hugg eller slag. Hvis det hadde vært meningen at bare et iverksatt angrep ga rett til bruk av skytevåpen hadde det vært naturlig å bruke formuleringen ”angripes med våpen …”, isteden for ”trues med våpen …”. Basert på instruksteksten må det antas at en nærliggende mulighet for at trusselen vil materialisere seg i et angrep, er nok. Om det er en slik fare, må bedømmes konkret. Situasjonens art, mistenktes psyke, utviklingen av situasjonen frem til da og om politiet har mulighet for umiddelbart å reagere på utfall fra gjerningspersonen, vil stå sentralt i vurderingen. Riksadvokaten er i det vesentlige enig i denne forståelse av våpeninstruksen.

På bakgrunn av den situasjonen som er beskrevet ovenfor, både under gjengivelse av faktum og ved bedømmelsen av hvorvidt varselskudd måtte avfyres, er det riksadvokatens oppfatning at vilkårene i våpeninstruksen § 19 første ledd og annet ledd bokstav a var oppfylt ved avfyring av skuddene mot A. I den strafferettslige vurdering må en ta utgangspunkt i politibetjentens <BR>oppfatning av situasjonen. Politibetjent P1 var følgelig innenfor hjemmelen i våpeninstruksen § <BR>19 annet ledd bokstav a, da han gjorde bruk av sitt våpen.

For ordens skyld kan det tillegges at § 19 annet ledd bokstav b hjemler bruk av skytevåpen mot særlig farlige personer. Men i motsetning til ved bokstav a behøver de ikke på det aktuelle tidspunktet å representere noen umiddelbar og akutt trussel overfor politiet eller tredjemann. Paragraf 19 annet ledd bokstav a gjelder nødvergesituasjoner og bokstav b pågripelses-situasjoner. Myhrer skriver i boken Som siste utvei. Rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen (2005) at ”Normalt er det slik at mistenktes farlighet og fortsatte trussel ”foreligger”, og at det er dette som gjør det ”påkrevd med umiddelbar pågripelse”” (side 112). Pågripelsen er således mer ett middel til å stanse vedkommende enn et mål i seg selv. Paragraf 19 annet ledd bokstav b kan også ”benyttes overfor psykisk ustabile …. personer som med stor grad av sikkerhet vil begå alvorlige voldshandlinger, men som ennå ikke er mistenkt for handlinger som gir grunnlag for pågripelse med skytevåpen”, jf. Myhrer side 117. Riksadvokaten legger til grunn at politiet her sto ovenfor en psykisk ustabil person som man med stor grad av sikkerhet mente ville begå alvorlige voldshandlinger. Som tidligere nevnt var A utrustet med kjøttøks og kniv, og han fremsto som psykisk ustabil. Men hvorvidt det i denne 5 relasjon var ”påkrevd med umiddelbar pågripelse” er det unødvendig for riksadvokaten å ta stilling til. Det sentrale i saken er som nevnt instruksen § 19 annet ledd, bokstav a.

Det følger av våpeninstruksen § 16 i.f. at skadevirkningen skal ”søkes begrenset mest mulig.” Bruk av skytevåpen skal som hovedregel skje i form av rettet skudd. I dette ligger at skuddet skal rettes der det gjør minst skade og tjenestemannen skal se virkningen av et avfyrt skudd før neste skytes. Med den korte avstand som var mellom P1 og A og sistnevntes truende oppførsel og bevæpning kan politibetjenten vanskelig kritiseres for at han skjøt mot den største flaten på kroppen for å være sikker på å treffe. Uansett kan riksadvokaten ikke se at avfyring av skuddene i den aktuelle situasjonen på angitt måte er straffbar. Riksadvokaten opprettholder følgelig Spesialenhetens vedtak, hvor saken mot politibetjentene P1 og P2 ble henlagt i forhold til straffeloven § 229, jf § 232, § 239 og § 325 nr. 1, fordi intet straffbart forhold anses bevist.&nbsp; For ordens skyld tilføyes at det etter riksadvokatens oppfatning ikke er fremkommet opplysninger som gjør det aktuelt å reagere med foretaksstraff mot politidistriktet.

Riksadvokatens vedtak kan ikke påklages, jf. straffeprosessloven § 59a første ledd siste punktum. Adgangen til å reise privat straffesak er regulert i straffeprosessloven kap. 28. Klagebehandlingen her har tatt tid. Saken er komplisert og riksadvokaten ønsket i tillegg en nærmere generell orientering fra ledelsen ved Politihøgskolen om bl.a. innholdet i fagplanene for politiets bruk av skytevåpen og en demonstrasjon av den treningssimulator som benyttes ved skolen. Spesialenheten bes underrette advokat B, politibetjentene P2 og P1 og politimesteren i Y.

RIKSADVOKATEMBETET, POSTBOKS 8002 DEP, 0030 OSLO

Tor-Aksel Busch

Ulf Stridbeck
kst. førstestatsadvokat
2006-03-31, Re 05-1254