Riksadvokatens høringssvar til Rushåndhevingsutvalgets rapport

Riksadvokaten har avgitt høringssvar til NOU 2024:12 om håndheving av mindre narkotikalovbrudd.

Rushåndhevingsutvalget avga sin utredning NOU 2024: 12  til Justis- og beredskapsdepartementet 18. juni 2024. Justis- og beredskapsdepartementet har sendt utredning på høring. I sitt høringssvar har riksadvokaten fremhevet blant annet det følgende:

• Materiell strafferett
  • Riksadvokaten er overordnet sett enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig å skille ut et eget straffebud for mindre alvorlige narkotikasaker med tilknytning til gjerningspersonens egen bruk. I høringssvaret er det skissert en lovteknisk mindre komplisert måte å formulere et slikt straffebud. Den nye bestemmelsen bør, med utgangspunkt i alminnelige utgangspunkter for arbeidsdeling mellom spesiallovgivningen og straffeloven, plasseres i legemiddelloven, som per i dag inneholder straffebudene mot bruk og besittelse.
  • For så vidt gjelder et nytt rettslig begrep om «rus(middel)avhengighet» er riksadvokaten langt på vei enig med utvalget, men har påpekt at det vil være uheldig om en for detaljert lovregulering gjør at forståelsen av den nedre grensen for rusmiddelavhengighet blir for statisk. På denne bakgrunn har riksadvokaten anbefalt at lovteksten ikke inneholder en legaldefinisjon (heller ikke pliktige momenter for grensedragningen). Spørsmålet om den nedre grensen for rusavhengighet er fremhevet i riksadvokatens brev 1. mars 2024 om prioriterte prejudikatsspørsmål.
  •Utvalgets utkast til nytt straffebud innebærer at egen bruk innføres som et vilkår i gjerningsbeskrivelsen, og utvalget har tatt til orde for et senket beviskrav for andre formål med narkotikaen enn egen bruk (for eksempel salgsvirksomhet). For det tilfelle at utvalgets innstilling tas til følge, har riksadvokaten anbefalt at innholdet i et eventuelt senket beviskrav for elementer i gjerningsbeskrivelsen, og særlig forholdet til Rt. 1998 s. 1945 og prinsippet om at tvil skal komme tiltalte til gode, drøftes i større detalj i en eventuell proposisjon.
  • Riksadvokaten har anbefalt at føringer for påtaleavgjørelse og valg av reaksjonsform i den enkelte sak ikke tas inn i selve straffebudet, slik det er foreslått av utvalget. En har også anbefalt departementet å klargjøre at eventuelle føringer som gis i straffebudet, eller forarbeidene, ikke er ment å avskjære håndhevende myndigheter fra å anvende alminnelige bestemmelser i straffeloven og straffeprosessloven om henholdsvis strafferettslige reaksjoner og påtaleavgjørelser, og at domstolene beholder sin frihet til å fastsette den straff i den enkelte sak som de til enhver tid finner riktig ut fra tilgjengelige og relevante straffutmålingsmomenter. En slik klargjøring vil være i tråd med hva departementet tidligere har gjort i de tilfeller der det i forarbeidene er angitt normalstraffenivåer for overtredelser av bestemte straffebud.
  • Slik riksadvokaten forstår utvalgets forslag til terskelverdier, og anbefalinger om straffenivå, ville deres forslag innebære noe mer bruk av betinget fengselsstraff for rusavhengiges befatning med narkotika til egen bruk, enn det som er dagens rettstilstand. Riksadvokaten har i den forbindelse minnet om enkelte særegne trekk ved å anvende betinget straff for atferd som er utslag av en avhengighet som Høyesterett har pekt på i HR-2022-731-A avsnitt 60 til 61.

Straffeprosessuelle spørsmål
• Rushåndhevingsutvalget har foreslått flere generelle endringer i straffeprosesslovens bestemmelser, som vil få betydning utover den sakstypen som utvalgets utredning i hovedsak omhandler.
• Riksadvokaten er enig med utvalget i noen viktige tolkningsspørsmål som har vært diskutert i det offentlige ordskifte de senere år. Dette gjelder blant annet grensedragningen mellom mistenktransaking og tredjepersonransaking i saker der det benyttes tvangsmidler mot en person som er mistenkt for bruk eller besittelse av narkotika, når det reelle formålet er å finne opplysninger om en ukjent selger av stoffet.
• Riksadvokaten stiller seg i utgangspunktet positiv til flere av utvalgets forslag til lovendringer som vil kunne bidra til bedre legalitetskontroll av tvangsmiddelbruk. Dette gjelder både lovendringer som tydeliggjør rettstilstanden i lovgivningen – for eksempel utvalgets forslag om å presisere i ordlyden at ransaking kan gjøres for å finne bevis «i saken», forstått som det forholdet som innebærer det nødvendige mistankegrunnlaget for å beslutte tvangsmiddelet – og lovendringer som endrer rettstilstanden.
• Riksadvokaten kan ikke tiltre utvalgets beskrivelse av innholdet i proporsjonalitetsprinsippet på straffeprosessens område og straffeprosessloven § 170a, samt utvalgets forslag til endring av lovbestemmelsen. Etter riksadvokatens syn er de facto avkriminalisering ikke en rimelig karakteristikk av dagens håndhevingsnivå, idet det årlig registreres mange tusen anmeldelser for slike overtredelser, og oppklaringsprosenten for den statistiske lovbruddsgruppen er høy. Riksadvokaten kan heller ikke se at utvalgets antagelse om at bare mistenkte som tilstår risikerer et straffansvar, gir et godt bilde av den rettslige eller faktiske situasjonen. Riksadvokaten har pekt på en spenning mellom utvalgets foreslåtte lovendring, og et viktig moment i vurderingen av kriminaliseringsspørsmål som er beskrevet i NOU 2002: 4 kapittel 7.5.5.3. Det er uklart hvordan lovregelen utvalget foreslår skal operasjonaliseres på tvers av ulike kriminalitetsområder, herunder kriminalitetsområder der det er færre registrerte saker og lavere oppklaringsprosent enn det som typisk vil være tilfelle for slike narkotikalovbrudd som utvalget har uttalt seg om.
• Når det gjelder forslagene i utredningen som har et mer generelt nedslagsfelt i straffeprosessen, har riksadvokaten anbefalt departementet at det foretas en bredere analyse enn det som realistisk sett har vært mulig innenfor rammen av Rushåndhevingsutvalgets mandat, sammensetning og tidsramme.
• Riksadvokaten har understreket viktigheten av et klart skille mellom etterforsking og politiets forebyggende aktiviteter. Oppmerksomhet om skillet er avgjørende blant annet for å sørge for at etterforskingsskritt besluttes og gjennomføres innenfor lovens rammer, herunder at etterforskingsskritt er egnet til å fremme formålet med etterforskingen og at det ikke blir et misforhold mellom det som søkes oppnådd gjennom etterforskingen og de midler som tas i bruk. På denne bakgrunn vil det, etter riksadvokatens syn, skade påtalemyndighetens og domstolenes muligheter til å drive legalitetskontroll med etterforsking dersom lovgiver gir sin tilslutning til utvalgets standpunkt om at et behov for å understøtte aktiviteter innenfor politiets forebyggende virksomhet – det såkalte forebyggingssporet – skal kunne være en bestemmende grunn for – eller endog forplikte påtalemyndigheten til – en beslutning om iverksettelse av etterforsking. En slik rettstilstand ville i tilfelle kreve en endring i straffeprosesslovens bestemmelser om vilkårene for å iverksette etterforsking, og hvilke formål etterforsking skal oppnå.